Å Dalsfjord, bygdi kjære, me elska deg må
du lær imot oss blidt med fagre strender.
Du ruva ’kje blant store, du reknast med dei små,
og mange var ’kje heller dine grender.
Men aldri såg me stad der me una slik som her.
Me lengtar stødt attende om stundom bort me fer
og glade alltid heimatt til deg vender.
Frå Velsvik nordan ute til Steinsvik inn i sud
gjeng fjorden blå og speglar lid og lende.
På båe sider bratte stig fjelli opp og ut
og soleis bod om bygdi vida sende.
So ligg du Dalsfjord lugumt og trivelegt til for oss
med jord og skog og sæter og elv i kåte foss.
Nei, ingen stad so hugnadleg me kjende.
Og midtbygds fritt på bøen i Dravlaus fagre grend
er kyrkja reist med tårnet imot høgdi.
Som heilagt samlingsmerke ho vigsla for oss stend
når klokka ringjer helgi over bygdi.
Me aldri gløymer ferdi med kyrkjebåt på fjord,
i ange god frå vårskog i song av fuglekor
til om av klokkeklangen langs med strandi.
Ja, Dalsfjord tak vår hylling, me elska deg må,
du i vår hug hev plassen som den beste.
Um tidene dei skifter og ætt gjeng til og frå,
du alltid trugne hjarto til deg feste.
Me vyrdsle skal den arven du gav oss rikt i famn.
Han heilag skal oss vera som kjært er oss ditt namn,
og vern og vakt det aldri skal deg reste.
Lykelord: Songbok, Sangbok, Nynorske songtekster, Norske songtekster, Norske sangtekster